Harry Potter and the Prisoner of Azkaban

Rowling comprende che non sa descrivere e si concentra un po' di più nei rapporti interpersonali dando un po' di potenza alla storia. Poi vabbè, un po' di fanservice con più spazio al quidditch; anche se qui le leggi del world building signoramia...

Det blir visst ei Potter-bok i året på meg. Jeg setter nok fremdeles mer pris på verden Rowling har skapt enn jeg gjør selve historiene. Denne boka legger opp til at våre helter skal avdekke skurken og hans plott gjennom bruk av magiske kart, gamle fotoalbum og smarte resonnement - men det er jo ikke det de gjør. Heltene snubler seg gjennom nok et skoleår, samtidig som det foregår litt av hvert rundt dem som de egentlig ikke gjør særlig for å finne ut av. Likevel har de etterhvert tilfeldigvis overhørt en del, slik at det er bare de siste puslespillbrikkene de må bli fortalt om til slutt. Jaja. Siden verden er så spennende, fungerer det likevel. Jeg liker også godt de nye tilskuddene til karaktergalleriet, og jeg sluker jo tidsreiseplott.

Nok en gang var lesinga fornøyelig akkompagnert av podkasten Pottergenerasjonen. Det hjelper godt for å få sammenheng både frem og tilbake i bokserien, og for å nøste opp i deler av boka som er litt uklare. Det å høre dem diskutere deler av boka, gjør også at jeg tar stilling til ting jeg neppe hadde via en tanke om ikke.