Inbunden, 179 sidor
På Norwegian, Norsk, bokmål
Publicerades 1 januari 2006 av Pax.
En sommernatt i 1953 så Harry Martinson et klart bilde av Andromedagalaksen i sitt romskip. Det inspirerte til et dramatisk prosadikt om et romskip som kommer ut av sin bane. I løpet av fjorten dager dikterte han (liggende på en sofa) de første sangene. Aniara er en romferge som frakter mennesker bort fra en jordklode ødelagt av krig og miljøkatastrofer. På sin ferd møter den en ukjent asteroide som tvinger den ut av kurs. Resten av handlingen dreier seg om hvordan passasjerene takler tilværelsen ombord, der de må bli i all framtid. Fortellingen er gjerne blitt lest som et dystopisk skrift om menneskenes utsatthet i en verden som har tatt i bruk atombomben. Men i romskipet finnes mimen, et maskineri som dels har skapt seg selv og dels er menneskeskapt. Hun er et besjelet kvinnelig vesen, en syntese av natur, teknologi og menneskelighet. Aniara kan tolkes som en appell til …
En sommernatt i 1953 så Harry Martinson et klart bilde av Andromedagalaksen i sitt romskip. Det inspirerte til et dramatisk prosadikt om et romskip som kommer ut av sin bane. I løpet av fjorten dager dikterte han (liggende på en sofa) de første sangene. Aniara er en romferge som frakter mennesker bort fra en jordklode ødelagt av krig og miljøkatastrofer. På sin ferd møter den en ukjent asteroide som tvinger den ut av kurs. Resten av handlingen dreier seg om hvordan passasjerene takler tilværelsen ombord, der de må bli i all framtid. Fortellingen er gjerne blitt lest som et dystopisk skrift om menneskenes utsatthet i en verden som har tatt i bruk atombomben. Men i romskipet finnes mimen, et maskineri som dels har skapt seg selv og dels er menneskeskapt. Hun er et besjelet kvinnelig vesen, en syntese av natur, teknologi og menneskelighet. Aniara kan tolkes som en appell til Vestens sivilisasjon om å slutte fred med naturen og med seg selv. Mange kjenner romanene ""Neslene blomstrer"", ""Ut i verden/Kapp farvel"" og ""Veien til Klockrike"" av Harry Martinson (1904-1978), som også fikk nobelprisen. ""Aniara"" (1956) er et nordisk mesterverk, oversatt til mange språk, men aldri tidligere til norsk.
En sista resa bort från en förstörd värld. Finns så mycket att reflektera över, sett till hur vi idag missköter den.
A spaceship hurtles towards a distant constellation, going faster than anything in human history but essentially standing still from a relative point of view.
That wasn't the point, of course. They were just supposed to be temporarily evacuated to Mars and Venus while Earth "recovers". All of humanity being shipped out on spaceships - each one just making a routine trip, just on a much grander scale. Except for the Aniara which gets hit by a meteor shower. Her steering gets knocked out, her SOSs go unanswered, her AI kills itself after it sees Earth be destroyed in a nuclear holocaust, and the Aniara and her thousands of passengers are sent hurling on a 15,000 year journey towards Vega, with only their memories for company.
It's staring. It's staring cold outside.
It sounds like a potentially cheap sci-fi movie, it is actually a pretty fucking great sci-fi story except told …
A spaceship hurtles towards a distant constellation, going faster than anything in human history but essentially standing still from a relative point of view.
That wasn't the point, of course. They were just supposed to be temporarily evacuated to Mars and Venus while Earth "recovers". All of humanity being shipped out on spaceships - each one just making a routine trip, just on a much grander scale. Except for the Aniara which gets hit by a meteor shower. Her steering gets knocked out, her SOSs go unanswered, her AI kills itself after it sees Earth be destroyed in a nuclear holocaust, and the Aniara and her thousands of passengers are sent hurling on a 15,000 year journey towards Vega, with only their memories for company.
It's staring. It's staring cold outside.
It sounds like a potentially cheap sci-fi movie, it is actually a pretty fucking great sci-fi story except told in verse. Martinson tells it through the eyes of the AI operator whose job it is to keep the systems running as the years pass, the systems fail, and all the distractions - virtual reality and social media (yes, in 1957), religion, sex, music, science, even suicide - lose their allure and only the impossible vastness of space remains. He switches style from canto to canto, examining different characters, different aspects, different ways of trying to cope with the uncopeable.
Myself I questioned, but gave no reply.
I dreamt myself a life, then lived a lie.
I ranged the universe but passed it by -
For captive on Aniara here was I.
This book is 50 years old this year. It's lost absolutely none of its power.
