Björn recenserade Å hate Gud av Jenny Hval
None
3 stjärnor
For dersom man kunne lære å smelte atomene sammen, ville man jo også kunne oppdage at det ikke er to deler som føres sammen i smelteprosessen, men også en tredje del som blander seg inn, et unødvendig tillegg, støv i koblingen, som videre bidrar til kaoset, det opprinnelige kaoset. Atom, atom, og? Maskulin, feminin, og?
3.5, really. An occult novel, a charm of making, mixing black metal and witchcraft and cyber warfare and concept art and Lynchian dream logic and diaristic essays into one, not entirely coherent (though that's part of its charm) narrative.
Det kosmiske internettet kommuniserer via støy, skriver vi i dialogen. Det skaper forvirring, dårlige koblinger, pikselerte bilder og digitale enveisgater. Blir det oppdaget, vil det øyeblikkelig bli gjort ulovlig, men siden myndighetene aldrig vil bli helt sikre på att det eksisterer innenfor eksisterende definisjoner av eksistens, vil lovgivningen bli abstrakt og irrelevant...
It's a …
For dersom man kunne lære å smelte atomene sammen, ville man jo også kunne oppdage at det ikke er to deler som føres sammen i smelteprosessen, men også en tredje del som blander seg inn, et unødvendig tillegg, støv i koblingen, som videre bidrar til kaoset, det opprinnelige kaoset. Atom, atom, og? Maskulin, feminin, og?
3.5, really. An occult novel, a charm of making, mixing black metal and witchcraft and cyber warfare and concept art and Lynchian dream logic and diaristic essays into one, not entirely coherent (though that's part of its charm) narrative.
Det kosmiske internettet kommuniserer via støy, skriver vi i dialogen. Det skaper forvirring, dårlige koblinger, pikselerte bilder og digitale enveisgater. Blir det oppdaget, vil det øyeblikkelig bli gjort ulovlig, men siden myndighetene aldrig vil bli helt sikre på att det eksisterer innenfor eksisterende definisjoner av eksistens, vil lovgivningen bli abstrakt og irrelevant...
It's a thrill to read this and more of a headache to make sense of it. Some parts make entirely too much sense, others are pure concept, and I tend to prefer those - the ones that build on the idea of the silent letters (the h in white) that go unchallenged and unspoken but are always there (at least in English and Norwegian, Swedes just pretend they were never there), or the idea of the rock band as a coven that need not necessarily play music (and who miss the point entirely if they do something as mundane as burn an actual church) and spin off into either the plot of the novel, such as it is, or pure surrealism. Part of me wishes she'd made the movie the book talks about instead. Part of me just wants to learn better Norwegian so I can recite it out loud and see what happens.
Ordene THE END, eller FIN, eller SLUTT, i hvitt på et svart lerret, har for meg alltid bare betydd VÆR SÅ GOD.