Matadouro-cinco

Denne boken har jeg lest før, antagelig andre året på videregående. Den gang var jeg bare en småpjokk, men forsto likevel at jeg hadde lest noe spesielt. Jeg kjente nok ikke til den omfattende bombingen av Dresden (og andre tyske byer) i sluttampen av andre verdenskrig, og hadde nok aldri lest en bok som var skrevet på samme måte som denne. Først og fremst var det hvordan boken var fortalt som sitter igjen.

Nå er jeg en gammel mann (fyller jo førti senere i år) og forstår kanskje mer av boken og kanskje i større grad hvilket mesterverk den er. Hovedpersonen Billy Pilgrim ser tid annerledes enn oss andre, i likhet med Tralfamadorianerne som han blir kidnappet av. Pilgrim ligger i ulage med tiden og kan hoppe mellom ulike øyeblikk. Slik gjør også boken det: mellom andre verdenskrig, tiden på psykiatrisk sykehus etter krigen, bryllupsnatten, barndommen og andre øyeblikk.

Tidsreisene er en velfungerende metafor for posttraumatisk stressyndrom, viss symptom kan vise seg i en følelse av å ikke leve i den tiden man faktisk befinner seg i. I boken blandes det som man får anta er basert på Vonneguts egne opplevelser av Ardennes-offensiven og bombingen av Dresden der han var krigsfange, med scener som ofte er absurde, blant annet de der hovedpersonen er attraksjon på ett zoo på en annen planet. Boken er godt og morsomt skrevet.

Det at man som leser hele tiden hopper mellom scener og tidpunkt sammen med Billy Pilgrim gjør at man også selv føler at man mister sammenhengen. På den måten klarer boken, selv om den er full av fjas, å si noe om krig som kanskje er mer sant enn om boken hadde vært en alvorlig redegjørelse for Vonneguts opplevelser under krigen og i Dresden under bombinga.

This is a re-read. I first read it about 15 years ago, and it still holds up. On the one hand, this is a hilarious satire on the cold war and the atom bomb; the weapon everyone wants, but whose use can only mean everybody loses. It certainly has Dr Strangelove Or How I Learned To Stop Worrying And Love The Bomb - the idea of a doomsday weapon that can't NOT be set off - for a cousin. The Cuba crisis looms large.

At the same time, it's a bit more than that. Despite the fact that it's obviously more than 40 years old, Cat's Cradle still feels quite relevant; both in its discussions on American foreign policy

The highest possible form of treason (...) is to say that Americans aren't loved wherever they go, whatever they do.

and on the whole debate of rationality vs irrationality, science vs religion. People on both sides could do well to read this. As dismissive as Vonnegut is of the idea that science will always make the world perfect - the main target of the satire - his wish isn't a return to superstitoin but an advance to humanism. A large part of the narrative is carried by the fictional religion of Bokononism, a calypso-based religion that claims as its first gospel that all religions are lies, especially Bokononism, and that the only thing holy is man. Of course it's a crackpot religion, but then again, it's a crackpot mankind.

It wouldn't be Vonnegut if this rational rant against the completely rational wasn't delivered as an absolute farce, where everything goes to hell and nothing's as bleakly funny as the end of the world. The image that has always stuck with me is the one for which the book is named:

Newt remained curled in the chair. He held out his painty hands as though a cat's cradle were strung between them.

"No wonder kids grow up crazy. A cat's cradle is nothing but a bunch of X's between somebody's hands, and little kids look and look and look at all those X's . . ."

"And?"

"No damn cat, and no damn cradle."

In a world where the alternatives seem to be either blind faith or blind progress, Cat's Cradle is a pratfall of a novel saying HEY! It's just a piece of string! LOOK at it! Look at how the world is made up of people, and we've in our infinite wisdom arrived at a point where we need to recognize each other for the fuck-ups we are or we'll be laughing ourselves into an early grave. 44 years on, I see no reason to pronounce him wrong.